Reklame | Romwe

Utsolgt rosa bukse, men flere lignende bukser her.
 

I skråskrift under er en liten tekst jeg fant i bloggarkivet mitt, som jeg skrev for noen måneder siden da følelsene var litt vanskelige å ha kontroll på. Bildene over er for øvrig like gamle. Jeg har bare helt glemt å poste dette!

Så fester jeg meg desperat til den gode følelsen i frykt for å miste den. Men midt i frykten for å miste den har jeg allerede mistet den. Som om min desperate tilnknytning til følelser tvinger fingrene mine i fra hverandre og de gode følelsene renner gjennom hendene mine som sandkorn. Jeg stirrer ned i mine tomme hender. Hvorfor kan jeg ikke bare være med følelsene mine istedenfor å analysere dem? Hvorfor må jeg ha en grunn til å være glad? Hvorfor må jeg lete etter begrunnelsen til lykken min, og hvorfor er det skummelt og å lete etter den, som på et ukjent, mørkt territorium? Jeg øver meg fortsatt på det. Catch and release-metoden. Lev i øyeblikket og la det gå når det går. Å holde fast på det gode vil bare låse det inni et bur, men lykken er ikke en konkret ting, og den må ha frihet. Så den vil uansett sive ut mellom jernstangene på fengselscellen og fly rundt i en labyrint av et fengsel som er hodet mitt.

Syns det er interessant å se tilbake på at jeg har skrevet det. På en måte skjønner jeg veldig godt hva jeg mener. Fordi jeg husker noenlunde hvordan det føltes. Men på en annen måte kan jeg ikke relatere like bra nå som da. Og godt er det. Hormoner kødder med oss ass… Akkurat nå er jeg overbevist om at jeg er stabil, nøytral og i en uanstrengt kontroll over følelsene mine. Om det er mitt eget sinnsarbeid, en stabil hormonflow eller noe annet tull akkurat nå er vanskelig å si. Men det har jammen meg vært mye mindfullness og observering av mine egne tanker de siste månedene for å oppnå en slik tilstand (som fremdeles kan briste). Man må nesten det om man skal lage det lysere for seg selv oppi topplokket. Stoppe seg selv litt opp i blant. Spørre seg selv om hvorfor man tenker de tankene man tenker, og om det nytter å tenke dem, eller om det gjør skade å tenke dem. Hvis jeg merker en negativ tankestrøm nå, stopper jeg meg selv mye kjappere enn før, reiser meg, gjør litt yoga gjerne, rydder, klipper neglene, plystrer, ser en fin youtubevideo og leser i boken min. Det er fint å litt kontroll på hodet sitt hvert fall. Bevegelse hjelper spesielt syns jeg.

Jeg døgnet ufrivillig i natt. Jeg er blitt flink til det av og til. Da måtte jeg ty til sistnevnte tips i avsnittet over. Å døgne er litt som en trip har jeg funnet ut av. Du får ekstremt mye ut av det på ganske kort tid. Det er en bergodalbane av himmel, helvete og alt imellom og utenfor du ikke visste om. Terapautisk og fredfullt men også håpløst og smertefullt. Du vil til helvete ut av din egen kropp, men så blir du sliten, tankene roer seg og plutselig ville du ikke vært noe annet sted enn akkurat der. I den stille, klare, melankolske freden din klokken halv seks om morgenen. Du får vel bare gi opp og ligge der. Er ikke annet å gjøre enn å hengi seg til alt og ingenting. Så duppet jeg av en liten halvtime i nitiden og stod opp av sengen rundt halv tolv. En lærerik og sinnsrensende natt om jeg skal se positivt på det faktisk. Kanskje vi har godt av å døgne litt innimellom. Nei, huff det kommer jeg til å angre på at jeg har sagt, haha. Jeg gleder meg til masse fremover, og det har alltid vært nøkkelen til livsgnist for meg. Å glede seg til ting. Jeg har bestilt flere flybilletter, fått ny jobb også er det søren meg parsermoni på pærra i kveld. Nei, jeg sier meg fornøyd med denne torsdagen, jeg.