hits

JÆVLIG SVAK FOR Å FØLE MEG LEVENDE

Reklame | Junkyard

Så jeg hørte en ganske interessant ting om ensomhet her om dagen. Jeg lå og snakket om det med kjæresten min i sengen i går rett før vi sovnet, og det gikk opp for meg hvor logisk det var. Hvor mye mening det ga. La meg fortelle... Hvis du tenker på hvordan mennesker har levd gjennom mesteparten av historien, altså i flokker og stammer, så har det satt sine biologiske spor i oss. Gitt oss et par instinkter som vi er født med for å overleve. På den tiden hvor vi levde slik, var det ganske katastrofalt å bli skilt fra flokken. Det er klart følelser som angst og uro oppstod når du var alene i en slik situasjon. For da var det på ekte farlig og til og med fatalt å være alene. Du var ubeskyttet mot naturen og bokstavelig talt trengte flokken din for å overleve. Alene, ble du da altså overveldet av en veldig godt begrunnet ensomhet. De samme følelsene får vi i dag også, selvom det ikke er farlig å være alene. Fysisk. Men på et mentalt nivå, så har det vel faktisk blitt det... Gjennom flere hundretusener av år, har vi blitt vant med å ha mennesker rundt oss. Det skapet trygghet og velvære. Et grunnleggende behov for mennesker i følge Maslows behovspyramide, som alle vgs-elever blir så godt kjent med. Vi vet at det er best sånn. Vi er sosiale dyr, som de sier, hvor det har vært livsnødvendig å være rundt andre mennesker. Så i dag, når det å være alene er blitt mye mer vanlig i livsstilen vår, oppstår det et slags tomrom eller et rot av negative følelser som kan være vanskelige å sette fingeren på.



Vi snakket også om hvor vanlig det er for noen å gå ut å ha det gøy med venner, feste, drikke, ta oppløftende rusmidler hele natten, for å så gå hjem og være komplett alene. Fullstendig stillhet. Bare deg selv og det mørke rommet ditt. Den kontrasten høres ut som et rent helvete, er dere ikke enig? Så da blir det til at vi på automatikk rekker oss etter telefonen og blar tankeløst men likevel desperat gjennom sosiale medier på leting etter noe som ligner på menneskelig kontakt. Også tenker jeg på kjendiser og sangere da - den unaturlige høye følelsen av flere tusen menneskers øyne på deg på scenen. Peaken av menneskelig connection. Men what goes up must come down. Så hvordan føler de seg på et stille hotellrom etterpå? Jeg får klump i magen bare av å tenke på det.

Måten vi lever på i dag er uten tvil mer isolert og enslig enn det vi har godt av. Vi får stadig større hus, mindre familier, jobber vi kan utføre alene istedenfor i fellesskap. Vi sier vi trenger alenetid. Og det føler jeg selv at jeg gjør. Men på et dypere, mer grunnleggende nivå man kanskje ikke ser så klart, så har vi kanskje et enda større behov for mennesker. Det er vanskelig å bli klok på. Fordi jeg hører så ofte i dag at man skal lære seg å trives i sitt eget selskap først og fremst. Dette, om du tenker over det, er jo egentlig en ganske ny ting i menneskehistorien. Det har vel aldri vært oppfordret til å være alene, og like det, på den måten vi blir oppfordret til det i dag.

Jeg tror jeg funderer en del over dette fordi jeg er ganske mye alene selv. Jeg bor hos en pappa som jobber både dag og natt og med en bror som bor halvveis hos mamma. I tillegg har jeg vært nødt til å sile ut mennesker i vennekretsen min i år. Menneskene du omgås med skal jo ikke gi deg flere bekymringer og negative følelser enn du hadde hatt om du var alene? Men hvem du omgås med, blir et tema for en annen gang. Og når jeg tenker på tider hvor jeg er lykkelig og fornøyd, så er det tilfeldige sommerdager hvor man bare flyter rundt og mer mennesker i byen sin. Jeg tenker også mye på dette, fordi jeg har friår. Friår høres fantastisk ut, og det kan gjøre deg veldig godt på både godt og vondt. Men det kan virkelig også bli ensomt. Jeg sier alltid at de beste minnene er de som blir skapt på steder hvor du er tvunget til å være rundt andre mennesker hele tiden. Leirskoler, klasseturer, ferier. Eller bare noe så enkelt som i et klasserom eller friminutt. Det er der de beste minnene bare oppstår av seg selv og du lever livet. Lever i øyeblikket. Da har du liksom ikke så mye tid til å engste deg for ensomhet, tomhet eller lengsel for noe du ikke kan sette fingeren på. Jeg tror vi mennesker har enda mer bruk for hverandre, og mer godt av hverandre enn det vi liker å innrømme.

 

De sier at oppskriften på lykke er å leve i øyeblikket. Og en ting er sikkert. Når jeg er alene, lever jeg ganske mye mer i fortiden og fremtiden, enn når jeg er med andre mennesker. Mennesker har den effekten på meg at de får meg til å føle meg levende. Noen mer enn andre, men alle mer enn mobilen. Og jeg vet ikke med dere, men jeg er jævlig svak for å føle meg levende. 



Min overzied t-skjorte er fra Levi's og dere finner den her.

Hva tenker dere om dette?

10 kommentarer

Tenk

18.04.2018 kl.14:18

"In loneliness, the lonely one eats himself; in a crowd, the many eat him. Now choose" - Friedrich Nietzsche

Leandra Valencia

19.04.2018 kl.10:50

Tenk: Damn

18.04.2018 kl.19:37

Herregud så bra skrevet! on point

Leandra Valencia

19.04.2018 kl.10:50

Anonym: Takk! Nå ble jeg glad

Tonje

19.04.2018 kl.10:17

Utrolig godt å lese dette. Du får virkelig satt ord på ting. Rett og slett vakkert og sårt <3

Leandra Valencia

19.04.2018 kl.10:50

Tonje: Tusen takk. <3

Emilie Solbakken

19.04.2018 kl.11:24

leandra gjør det igjen! veldig relaterbart og utrolig interessant

Sandra

19.04.2018 kl.15:48

Ahhh dette traff meg skikkelig

20.04.2018 kl.17:20

Såå sant alt sammen! Elsker hvordan du ser på ting fra andre perspektiver enn jeg gjør, og likevell får meg til å føle meg enig med deg! Du er virkelig flink!<3

Jenny

21.04.2018 kl.01:57

Ikke så ofte jeg kommenterer på blogger, men OMG dette var BRA!

Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg er Leandra, en 20-år gammel jente med lidenskap for blogging. Her får du møte deler av mitt liv liv og alt jeg engasjerer meg i. Og det er mye! Du kan lese om ting som mote, skjønnhet, mat, livsstil, filosofi og mange andre tanker. Håper du liker deg her!

Lea-Valencia@hotmail.com