Spontanitet ender ofte i de beste opplevelsene. Vilde og jeg syklet oss langt bort i en sandete landsbygd. Vietnamesiske gressplener bønder og til venstre og et par rustne hus uten noe særlig til vegger i inggsangspartiet til høyre. Vi stoppet opp ved en liten, men overraskende vakker, vegetariansk restaurant vi bestemte oss for å sjekke ut. Et ganske folketomt sted, men for en perle vi fant. Am Vegetarian. Vi ble gående rundt i de vakre omgivelsene og stirre i taket, på de dekorerte veggene, en liten bekk, pittesmå kattunger som løp rundt omkring. Og munken! Det satt en vakker munk for seg selv, og jeg klarte ikke å la være å stirre og lure på hva som skjer oppi hodet hans. Hvor mye mer ro og fred som preget sinnstemningen hans i forhold til hos meg, hvilken andre typer kunnskap han har enn meg. Levemåten hans. Mediterer han? Har han oppnådd bliss? Er han fornøyd med tilværelsen? Har han liksom funnet mer ut av det? Mer enn det jeg har? Det tror jeg ganske sikkert. Og ja – så var det maten. Noe lekrere, mer rykende ferskt og sunt har jeg faktisk ikke spist her nede så langt. Jeg blir sulten bare jeg tenker på det smakfulle måltidet. Jeg bestilte ferske vårruller og en hot pot i thai style. Bare se!

Dette er kanskje et av mine nye favorittbilder som jeg har knipset noensinne. 

Man legger de grønne bladene og lar dem smelte i hotpoten. Så tar man glassnudlene i skålen, og heller hot poten oppi nudlene. Vilde bestilte bruschetta og en heeelt nydelig gresskarsuppe. Jeg er på utkikk etter gresskarsuppe i Vietnam fra nå av, men tviler på at den blir like god som den vi smakte på Am Vegeterian.

Bakgrunnsmusikken var virkelig så fredfull og dro hele stemningen i land her. Jeg vil tilbake, men det samme tenkte jeg på den forrige fine restauranten jeg var på for noen dager siden. Og nysgjerrigheten min er uansett for stor til å spise samme stedet to ganger på denne turen. Oppdage, utforske, oppleve.

Jeg fikk lyst til å bli veganer igjen, meditere, leve en stund i sølibat og legge bort alle mine materialistiske goder bare av å være her inne. Jeg syns det var flaut å ta bilder av maten min når munken sitter i lotusstilling og fredfull kontrast til meg noen meter bortenfor. Hva tenker han om sånne som meg? Syns han syns på meg, eller lar han meg flyte forbi som et hvilket som helst naturfenomen?