/reklame

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Veske her 

Jeg har skrivesperre. Mitt forrige innlegg sto tomt, og jeg tenkte: Er det greit egentlig? Å bare poste bilder uten tekst iblant? Jeg har vel egentlig mye på hjertet. Mye i hodet. Men tankene er for vanskelig å gripe tak i. De er svevende og kaotisk. Mellomstadier er rare. Det danner seg en oppbyggende stemning i livet mitt for tiden. Ting skal skje. Men nøyaktig for øyeblikket, er hverdagen for middelmådig til at den er verdig deres tid. Så rart å si; At hverdagen er middelmådig… Når bare det faktum at jeg eksisterer, har en menneskekropp og føler bevissthet i denne superpsykedeliske, usannsynlig tilfeldige eksistensen, jeg i bunn og grunn til og med kan disponere forbi de grensene jeg tror jeg har. Man blir vant til alt, antar jeg. Magien i noe vakkert forsvinner litt om du lever med det lenge nok. Det trenger ikke å være så lenge en gang. Trist, men også en livsviktig motivasjonsfaktor til å gjøre noe nytt. Å oppsøke det større. Kanskje det er en medvirkende årsak til menneskelig utvikling – det å bli vant med ting. Å ikke lenger være fornøyd med hva du har har. Det dytter deg videre. En del av meg skulle vel kanskje ønske den følelsen var enda sterkere. For det er i grunn litt for behagelig å være vant til noe. Vi er veldig mottakelig og svak for mønstre, vi mennesker. Og de sier jo, og jeg er fullt klar over, at “discomfort is your friend” og “life begins at the end of your comfort zone” Slike klisjé sitater som egentlig er så jævlig riktig. Og kanskje det er der det går et skille mellom mennesker. De menneskene som nøyer seg, og de som ikke gjør det. 

Vel, jeg har jo et par store ting i vente som skal oppleves snart. Eller store og store. Ting jeg gleder meg til å leve og dele. Store for meg. Og det er mer enn nok, ikke sant? Det burde være det. Samtidig, i det jeg skriver dette, kryper den fornærmelsen seg inn fra bakhodet mitt som jeg vet altfor godt – venting er jo også idiotisk. Tiden nå er like perfekt som en mer spennende tid til å skrive. Jeg har jo lært at jo høyere grad ubetinget lykke, jo bedre. Jo friere liv. Jo sterkere psyke. At man ikke trenger noe for å være lykkelig. Betyr det at alminneligheten er bra nok? Hm, det motsier jo isåfall det jeg skrev i første avsnitt. Jeg må innrømme jeg ble litt forvirret og usikker er øyeblikk, før jeg kom på enda et sitat. Et mer betryggende et, som jeg husker jeg postet på Instagram for lenge, lenge siden. “Be happy with what you have, while working for what you want” En av mine absolutt favoritter, og en balanse jeg alltid kommer til å strebe etter. 

Så da er det vel bare til å skrive da. Nå som da. Nå som en gang i fremtiden. For man har alltid en tanke. Og er det en ting jeg lærte i høst, er det at en tanke virkelig kan bygges videre på i det uendelige, uansett hvor alminnelig. Og plutselig tenker du at du er for dum til å være så smart. Jeg tror mange av oss gjør det. Og jeg antar min første tanke da jeg skulle skrive dette innlegget var feil: “Jeg har skrivesperre.” Så kanskje det faktisk ikke er en ting en gang. Kanskje det bare en en nøkkel i en lås du må gidde å reise deg opp av sofaen for å vri om. Så viser det seg en frodig og fruktbar hage av filosofi. For sannelig kunne setningen “jeg har skrivesperre” også bygges videre på. Jeg sa jo riktig nok i min forrige video at livet handler om momentum. “Du må bare få fart på sakene, så går resten av seg selv” eller noe sånt, mener jeg at jeg sa. Og at det gjelder alt. Jeg måtte bare skrive første setning. Så kom hele dette innlegget av seg selv. Og enda mer latterlig; dette er bare halvparten av det jeg skrev. Resten ble klippet og limt inn i et annet innlegg. Wow. Det er virkelig ofte lettere enn man tror. 

Dagens skriverier er et ekko av tankene mine denne formiddagen. Litt for rotete for at jeg nøyer meg med dem. Så nå tror jeg at jeg skal prøve å meditere litt. Vi sees ♥