Dårlig selvbilde og mental helse?

Dette er ikke noe jeg skriver om på blogg ofte egentlig. Dette med selvbilde og selvtillit og sånn. Men så slo det meg. Tenk hvis dere tror at jeg går rundt og føler meg bra i mitt eget skinn hele tiden – siden jeg ikke skriver så mye om de negative følelsene tenker jeg. Det er så lett for på sosiale medier. Å putte på en fasade. I virkeligheten også egentlig. Selvfølgelig vil man dele glede og positive aspekter ved seg og sitt. Men det negative… Veeel, man vil liksom ikke virke klagete. Man vil ikke virke usikker på seg selv. For da er man redd man ikke skal bli likt. Er man sårbar, er man et lett bytte for andre. Wow, den setningen var deilig å skrive, for det er akkurat sånn jeg føler det… Et lett bytte for alle faktisk. Venner, kjæreste, bekjente. De har liksom noe på deg. Du er ikke helt beskyttet. Større sannsynlighet for å bli såret. Det er vel derfor det heter sårbar. Og når jeg tenker over det, her og nå mens jeg skriver dette, tror jeg kanskje det er min største frykt å være sårbar. Jeg har på magisk vis prøvd litt den siste tiden. Å liksom snakke om ting med nære. Hva jeg sliter med og har slitt med. Hvordan jeg har det og har hatt det de siste årene. Og det har på en måte være dritskummelt og deilig på samme tid. Men når man får høre ting som “nå er jeg bare enda mer glad i deg” eller “jeg føler vi er mye nærmere nå”, så blir det liksom litt verdt det. Men det kommer ikke akkurat pøsende ut etter det heller. Det sitter dypt og som støpt i sjelen.

 Ting fra barndommen kommer opp igjen når du når en viss alder føler jeg. Og plutselig ser du sammenheng med hvordan du er nå, til hvordan du hadde det som liten. Jeg psykoanalyserer meg selv og kommer frem til svar jeg lurer på om jeg hadde vært bedre foruten egentlig. Men det er liksom en del av meg som sier at det er sunt også. Men shit noen ganger er det så jævlig å være seg selv og ikke en annen, at man vil isolere seg fra alt og alle man elsker. Også er det det jeg ender opp med å gjøre igjen… Som en liten desperat del av meg som klamrer seg fast til bitene av sjelen min så de ikke søles for mye ut. Som om det skulle hjelpe. Hvorfor putte seg selv “out there” når det er så jævlig trygt og familiært “in here”. Grunnen til at jeg er fraværende er ikke fordi jeg ikke bryr meg, men ja.. Det har vel bare lagt seg i arvestoffet mitt å være sånn. Skulle gjerne deaktivert det genet med en knapp om jeg kunne. Jeg prøver da. Men jeg kan nok prøve hardere.

En av de tingene jeg har satt som nyttårsforsett for meg selv er å være mer sårbar. Selvom en del av meg skriker nei vær så snill skyv tanken bort, Leandra. De siste årene har jeg merket at jeg gjerne fremstår som en positiv, glad og fornøyd jente på utsiden. Helt ytterst. Selvfølgelig er det også en del av meg. Men det er jo ikke hele historien. Og jeg har vel egentlig fått bekreftet at det merkes det også. Jeg føler meg nesten falsk som ikke forteller dette på media ofte nok. Men jeg har egentlig ikke fortalt det til noen. Så vidt meg selv egentlig. Så det er kanskje ikke så rart at det ikke har kommet ut enda. Men joda, det er dager hvor jeg også desperat skulle ønske jeg var en annen. Hadde en fullstendig annen kropp. Et fullstendig annet ansikt. En fullstendig annen personlighet. Utstråling. Whatever. Og om jeg sammenligner meg selv med andre? Alt for ofte egentlig. Og nå er jeg redd igjen. Redd for at dere som leser dette skal tenke mindre om meg. Det er så skummelt, og det går virkelig i mot min natur å skrive slike ting. Men det er da for faen mennskelig å ha det sånn. Jeg har alltid sagt at mine barn skal vokse opp langt unna sivilisasjon og vestlige verdier. For dette samfunnet former og oppfostrer usikre barn. 


Genseren og buksen er fra Mango.

Dette innlegget er skrevet for en stund siden etter en dårlig og trist dag for meg. Det går i highs and lows. Jeg kan ha lange, gode perioder også. Men det hadde nesten vært magisk om de hadde pågått uavbrutt for alltid. Husk det. Det går ikke an å være lykkelig hele tiden. Så å akseptere at man ikke kan være det, kan definitivt gjøre deg mer generelt tilfreds med deg selv. Det handler om å forvente og godta at sinnsstemningen din kommer til å suge innimellom. Godkjenne at du har det som du har det, og granske ut hvorfor du har det sånn. Ikke skyv de dårlige følelsene vekk hver gang. Det er fullt lovlig, og meganormalt å ha det kjipt med seg selv. Om man rømmer fra problemene og skyver dem unna, vinner problemene over deg. Om man ser dem rett i øynene, møter dem head on, da vinner du. Du kan være fryktløs og sterk gjennom sårbarhet, tro det eller ei. Konfronter dem. Dette jeg konstant minne meg selv på, helt til det kommer naturlig for meg. Er det noe jeg definitivt har blitt flinkere til er det å embrace eller omfavne alle slags type følelser. Det gir et renere og mer oversiktlig sinn føles det ut som. Å være ordentlig trist, vise det og snakke om det, kan også på en rar måte være deilig, fordi man får utløp for noe man trenger å få utløp for, om dere skjønner? Merkelig med det. Mental helse er vel så viktig som fysisk helse. 

Jeg kjenner jeg trenger deres tanker om dette ♥

14 kommentarer
    1. Det er et veldig stort tema, hvertfall når det kommer til mentalhelse. Likte veldig godt dette innlegget og gjerne skriv mere om det! Klem

    2. Wow. Du er utrolig modig som deler dette med oss! Jeg er vel litt som deg når jeg tenker meg om, har en tendens til å ikke vise mine innerste følelser, bare vise det positive, smile andres “går det bra?” vekk, lager nye murer hele tiden, gjort det siden jeg var liten. Det er vanskelig å bryte ned de veggene. Som medmenneske er jeg stolt av deg for at du, i det siste som du sier, har begynt å bryte ned disse veggene for dine nærmeste. Du er modig og god, lykke til videre<3

    3. Hei! Digger tekstene dine, og har et spørsmål? Har du noe favoritt tekst? Innenfor for eksempel skjønnlitteratur, filmer eller bøker, saktekster og lignende? Du inspirerer meg sykt mye <3

    4. Jeg ble veldig glad for å lese dette innlegget! Man vet jo innerst inne at alle har sine usikkerheter og at alle er sårbare til en viss grad, men det er fort gjort å glemme bak “fasaden”. Føler det er lett for at man tror at man er den eneste som har det sånn, når realiteten er en helt annen. Jeg er veldig sånn at når folk åpner seg til meg, føler jeg med en gang mer knyttet til den personen på en bra måte. Det er jo ganske fint at folk viser en den tilliten det innebærer å faktisk åpne opp og snakke om litt såre tema. Før holdt jeg alt for meg selv og var veldig opptatt av å opprettholde den “fasaden”. Det fungerte jo på sett og vis, men det blir slitsomt til tider og man føler seg gjerne misforstått. Senere har jeg åpnet mer opp, og det har vært utelukkende positiv respons på det. Dessuten kan det jo av og til være lurt å få noen fornuftige og gode råd når tankene kjører seg fast på et dårlig spor. Husk at det ikke er farlig å vise seg sårbar, det er bare ubehagelig en liten stund. Stor klem! <3

    5. Wow. Blir alltid så utrolig fanget av tekstene dine. Alle må lese hva du skriver, for måten du formulerer deg på er så nydelig.
      Men til innlegget ditt. Som du sier så tror jeg det er helt normalt å kjenne på disse følelsene, og spesielt som ung. Det er så mye bilder og “inspo” overalt, fra alle kanaler, og det tilsynelatende perfekte flyter på en måte rundt oss. Vi glemmer at alle tar 40 selfies før de velger ut et, redigerer det med filter, lys og vet ikke hva.. Samtidig så synes jeg det er trist å lese at du noen ganger skulle ønske at du hadde en annen kropp og et annet ansikt. Det er kanskje ikke denne responsen du ville ha på dette innlegget, men jeg må bare si at du ser så sykt bra ut. Du har det utseende jeg vet mange drømmer om å ha. Og personligheten som leserne blir kjent med og utstrålingen din er gull verdt. Du får alltid folk til å tenke og reflektere med velformulerte og kloke innlegg. Og det settes pris på. Vi trenger det blant alt det overfladiske. Det er fint at du tør å skrive dette innlegget, for det viser oss at ingenting er perfekt. Og det trenger det heller ikke være

    6. Wow. Dette var ganske sykt å lese. Jeg kjenner jeg får litt støkk i meg når jeg leser dette. For det stemmer så skummelt bra. Jeg merker at jeg ofte ikke tørr å gjøre ting, ikke tørr å gå bort å snakke med folk, fordi jeg er redd for hva de syntes om meg. Jeg er redd for å sette meg i en sårbar posisjon. Jeg har vel innerst inne alltid visst det, at det er derfor jeg søker folk jeg er trygg på og trekker meg bort fra usikre situasjoner, men det var skikkelig deilig å lese det. Å høre andre sitte med samme tankene. Og tusen takk for at du deler det. Jeg kjenner selv at jeg ofte sammenligner meg med andre. Og da blir ofte bloggere, kjendiser osv. personer man sammenligner seg med, for deres liv virker så perfekt, hvis du skjønner? Og det å høre at til å med dem man ser på som “perfekt” også sliter med de samme tankene, hjelper på en merkelig måte. Det er vanskelig å forklare, men man revurderer hvorfor man stiller seg så kritisk til seg selv og innser hvor tåpelig det egentlig er. Så tusen takk for at du tørr å gjøre deg sårbar og tørr å vise vi alle er mennesker. En god venn av meg sa en gang: “folk er forskjellige, men like som mennesker”, og det er så sant.

    7. Hei 🙂 Så fantastisk skrevet! Første gang jeg er her inne og leser. Syns du virker som en veldig reflekterende person som har god selvinnsikt. Etter å ha lest innlegget ditt følte jeg meg mye mindre alene med mine egne tanker, så tusen takk for at du delte dine:)

    8. Kom over bloggen din helt tilfeldig i dag, og må virkelig innrømme at jeg digger hele deg, stilen din og måten du skriver på. Dette innlegget traff også spesielt. Jeg har alltid vært ekstremt positiv og energisk av natur, (det har ikke vært en act, det har seriøst bare vært en naturlig del av meg, klarte på ekte sjeldent/aldri å se negativt på ting.) I tillegg til dette har jeg vært selvsikker, og aldri helt skjønt meg på all denne praten rundt “press” og baksnakking, å få dritt på seg osv. Selvom jeg og venninnegjengen også har fått mye ufortjent dritt, siden vi var fra sentrum og folk visste hvem vi var. Vi gjorde aldri noe mot noen personlig, vi verken skapte dårlig stemning eller oppsøkte drama. Men likevel skulle alle ha en mening om oss, og alle skulle snakke stygt. Dette er også noe jeg aldri har forstått. Men jeg brydde meg ikke, og slik var det ca fram til jeg var 19-20 år og flyttet fra Nord Norge og ned til Oslo. Da endret ting seg drastisk.
      Det du skriver, og måten du sier du føler deg på innsiden (noe jeg også mener er samfunnsskapt) er så ekstremt i Oslo pr dags dato, at jeg snart ikke kjenner meg selv igjen. Tankesettet og usikkerheten som ungdommen i Oslo har smittet over på meg, – om jeg prøver å huske meg selv halvannet år tilbake – er helt sinnsykt. Først nå plager all dritten meg, selv fra flere år tilbake. Det hjemsøker meg først nå, fordi Oslo har endret meg.
      Nå mener ikke jeg å legge skylden på alle andre, det er jo meg selv som tydeligvis har vært mottagelig for dette presset og denne negative energien som jeg aldri tidligere i hele mitt liv har opplevd/ tatt innpå meg.. og det er utrolig trist.
      Poenget mitt var ihvertfall at du er ikke alene. Men vit at det er store muligheter for å komme deg ut av den fæle bobla (nå snakker jeg ikke om kjipe dager, fordi kjipe dager er naturlig, nå snakker jeg om de vestlige verdiene du selv nevnte), og tro meg, jeg har vært på den “andre siden” og det er faen meg helt fantastisk. Nyttårsforsettet mitt skal være å komme meg over dit igjen.
      Det håper jeg du også klarer, for det fortjener du!

    9. Wow. Endelig leser jeg et innlegg som også beskriver akkurat hvordan jeg også føler det med meg selv. Enkelte dager som idag, skulle man bare ønske man var en annen. Men på den andre siden er det dager hvor jeg elsker meg selv og livet mitt. Med meg kan det gå veldig fort opp eller med, avhengig av dagene. Har hatt en øeriode i lang tid nå hvor jeg har følt på akkurat det samme som du skriver om, så det var utrolig godt å lese hvordan du setter ord på disse følelsene. For å sette ord på følelser er kanskje noe av det vanskeligste som finnes❤️ takk for at jeg får lese din blogg leandra💎💎<3

    10. Herregud leandra, kan ikke fatte og begripe kor nydelige du e og kor nydelige teksta du skriv, får ro i sjela, virkelig

    11. Jeg vet at alle har noe som er vanskelig, og vet liksom at uansett hvordan en person er på utsiden så er det alltid noe mer.
      En jeg kjenner godt sier alltid at det er de som er sårbare som er sterke. Det er de som tør å la seg bli elsket, de som tør å være liten, de som tør vise at de trenger trøst, de som rett og slett tør å si at de trenger en annen, det er de som faktisk er sterke. De ordene betyr alltid mye for meg, nettopp fordi jeg synes det er vanskelig. Og fordi de er veldig sanne. Forstår veldig godt hva du skriver.
      Jeg er glad for at jeg er min egen bestevenn jeg gir meg selv oppmuntrende ord, men det stopper meg kanskje i å være sårbar fremfor andre. Jeg elsker kjæresten min, men synes det er vanskelig å si det, for da føler jeg meg så liten, og ordene er så sterke. Kanskje jeg skal bli med å ha det som nyttårsforsett☺️ Igjen tusen takk for et fint innlegg du er veldig inspirerende! God jul Leandra <3

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg