Mennesker. Vi er kompliserte. Rotete. Uperfekte. Vanskelige å elske. Vi har for lite av noe og for mye av noe. Vi er hele tiden bevisste på hvordan andre oppfatter oss. Hele tiden streber vi etter å bli bedre mennesker. Skape et bedre og bedre liv. Stresset. Åå gud det stresset. Hva hjelper det for? Vi kommer aldri i mål. Vi vil aldri klare det, vil vi? Det vi streber etter? I alt dette mentale jaget og maset om utvikling, er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da… at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.

Noen ganger lener jeg meg tilbake og forestiller meg menneskeheten og ser på hva den driver med. Vi er som maur i en maurtue. Retningsbestemt. Vi bygger og bygger. Følger mønstre. Og jeg forstår ikke helt hva vi jobber mot. Våkner opp samme sted og går til samme sted hver dag. Men… hva er målet? Hvor ender menneskeheten opp til slutt? Hvordan ser ende-tilstanden til jorden ut? Det virker som vi drives av noe. En eller annen kraft. En kraft som skal føre oss i mål. For vi beveger oss mot noe. Det er i hvert fall sikkert. Men akkurat hva som er målet med denne intense menneskelige virksomheten på denne lille steinplaneten virvlende i evigheten? Det vet jeg ikke. Vi vier livet vårt og energien vår til et ukjent mål. Men, er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da… at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Blå øyne i hvit snø. Vakker og fullkommen uten å vite det selv… Svevende. Enkel. Leken. Avslappet. Tilstede. Ren samvittighet. Alt det vi mennesker innerst inne ønsker å være tror jeg. Kanskje det er derfor vi er så glade i dem. Kjæledyrene våre tenker jeg. At det er derfor de er så opphøyde i øynene våre som de er. Fordi de representerer det livet vi selv ønsker for oss selv. Ingen bekymringer. At vi har et evig trygt hjem hvor vi blir elsket og tatt vare på helt til vi dør. Bare fordi vi er oss. 100% oss selv uten å prøve. Bare være, og bli akseptert for det av alle og enhver. At det er greit og at det er nok å bare være til. Å bare gå gjennom livet som en tilskuer av denne virkeligheten. Ingen forventinger. Ingen krav. Bare meningsløs, men mirakuløs vandring og sansing. Kanskje det er dyrene som er de smarte og menneskene som er de dumme. For er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da… at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.