Jeg oppdaget en diskré, men lengselsfull julestemning i meg selv i dag for å være ærlig. En barndomsparodi. Været har anrettet seg komplett beundringsverdig denne novemberdagen. En familiær stjerne som hviler sliten og skrått mot bergensbryggen med sine uendelige, oransje stråler. Småfrossen, skarp vind fra atlanteren mine unge lunger ikke kan få nok av å inhalere. En ønskelig bekymringsløs frokost på en kafé. Beskjeden titting i klesbutikker på Galleriet, nesten ubemerket forstyrret av bråkete tanker og omgivelser vi alle har blitt vant til med årene.

Nå er jeg hjemme igjen. Julelysene mine smiler smått og sirkler seg rundt de to gråblå vinduer. Ole Paus’ uperfekte, perfekte stemme fyller tomrommet mellom de fire vegger med en beroligende, men bittersøt stemning. Snart småløper Solfrid ned til meg, forberedt og higen på enda litt mer forsiktig julekos med film og noe godt å fylle magen med. Fornæmmelsen om at det fremdeles er en anelse tidlig å begynne og flørte med julestemning nå, dirrer usikkert i mitt uperfekte sinn. Men følelser er følelser. Og nå har til og med P7 Jul inntatt DAB-radioen. Usedvanlig trivelig i en biltur på dager som denne. I fjellsiden langs E39 henger det igjen flekker av høstfarger, men frosten på bilen om morgenen hvisker jul og vinter. Jeg lover. 

Toppen min er fra Shein