Det er noen ting om meg selv jeg ikke sier til noen. Ting jeg legger skjul på og ikke snakker om. Det handler nok om det kjente fenomenet; å vise alle de beste sidene av seg selv på sosiale medier. Eller på den sosiale arenaen generelt. Det er så lett for det… Og jeg er flink til det; Å være den sterke, den bekymringsløse. Men det ligger ting og ulmer hos meg også. Det gjør jo faktisk det. Ting som en side av meg vil holde skjult, dekke over og late som ikke eksisterer. Ting jeg er flau over, og skjemmes over mer enn noe annet. Men det er de samme tingene som en annen del av meg ønsker skrike ut til alle. Bare få det ut. Si at sånn er det. Dette er det verste med Leandra. De tingene jeg er mest flau over, de tingene som hadde brutt med det imaget jeg gir ut. Rollekonflikt. Jeg er sånn som jeg vil folk skal oppfatte meg… Så hvis jeg forteller noe om meg selv som vil bryte med det folk tenker? Noe som sjokkerer andre, da… nei da vet jeg ikke. Men det presser på. Jeg venter… Kanskje en dag kan jeg snakke åpent om alle mine feil. Jeg vil det. Jeg vil det så utrolig sterkt. Kanskje jeg skal gjøre det litt og litt. Jeg vil bare slappe av og føle meg ekte. Autentisk. Akseptere istedenfor å skjemmes. Own up to it. Jeg elsker når mennesker snakker om sine mest sårbare sider. De virker så utrolig sterke og ekte og levende. Jeg blir alltid like fascinert, og beundrer dem herfra til stjernene. Fordi jeg ikke er helt sånn selv. Ikke enda.
For er det egentlig ekte lykke, og skyve unna alt som ikke er bra, og kun fokusere på det positive med seg selv? Er det sunt? Jeg tror ikke det. Jeg har det gjerne fint der og da. Jeg har det egentlig veldig bra veldig ofte. Men det ligger liksom mer under, noe jeg føler jeg burde informere folk jeg er med om? Men som egentlig er helt utenkelig for meg å snakke om høyt. Men jeg vil. Jeg vil, jeg vil, jeg vil… være et “ekte” menneske. Jeg vil være ekte ovenfor meg selv, ikke minst. Det er egentlig det jeg vil, men ikke helt klarer. Ikke helt klarer fordi folk har forventninger til meg, og tror jeg er sånn og sånn. Hvordan skal jeg plutselig bryte ut av det? Veldig generell snakk nå, men mest sannsynlig noe som noe av dere kan relatere til? Det er uansett så langt jeg tør å snakke om det på bloggen foreløpig.
Genser finner du her.
Jeg vil bryte fri, men jeg er for svak. For flau. For kul. For stolt. Æsj… Jeg er ikke så kul og sterk som det ser ut som, nei. Jeg tror ikke noen er så kul og sterk som det ser ut som. Vi går alle rundt med denne masken forran ansiktene våre. Den masken vi føler en trang til å holde, slik at andres forventninger til oss selv blir oppfylt. Tenk hvis alle ble “stripped down” og bare slapp ut alt ukult, tabubelagt og flaut om oss selv. Hvor deeeilig? Åh… Å slippe å holde masken oppe. Men nei. Vi er for kule ass. Hele gjengen.
Bare dette var deilig å skrive… Jeg dypper bare tåen i havet, men dette føltes ekte å skrive. Det var det.
Relaterer til dette ass:) føler du fikk satt ord på noe jeg ikke har klart selv
Jeg føler jeg vil kommentere noe til dette innlegget, siden det var så fint. Men jeg kommer ikke på noe annet enn å skrive et hjerte, siden jeg er så alt for enig i det du skriver.
<3
Jeg kjenner meg veldig igjen i en del av det du skriver her. Jeg er en selvsikker jente som tør å snakke høyt om meningene mine, jeg er ikke redd for å ta plass. Jeg kan være ganske åpen om ting som ikke er bra livet mitt, men jeg slipper aldri folk helt inn. Jeg kan for eksempel snakke om vanskelige perioder i livet når jeg har kommet inn i en bedre periode. Snakker ikke om det når det fortsatt pågår, lar ikke folk se meg sårbar. Jeg har så mange forsvarsmekanismer som kicker inn, og jeg har skjønt at det er fordi jeg er redd for at folk skal endre sitt syn på meg. At om jeg sier noe dumt, så er jeg ikke lenger intellektuell og reflektert. Om jeg gråter foran andre, så er jeg ikke lenger sterk. Om jeg viser at jeg til tider blir såret av andre menneskers kommentarer, ja, da er jeg ikke lenger tøff og selvsikker. Det er så mange mennesker som ikke forstår at man kan være sårbar, sterk, og selvsikker på samme tid. Ingen mennesker er perfekte. Vi sier ting vi ikke burde ha sagt, og tråkker feil, men det endrer ikke helheten av hvem vi er.
Det treffer, det gjør litt vondt, men samtidig godt, fo det er akkurat sånn jeg også føler det.
Anonym: dette var utrolig fint skrevet og veldig sant
Jeg er litt annerledes enn deg. Jeg er “skapt” slik at det å skjule følelser eller dekke over de tingene jeg ikke er så fornøyd med ved meg selv nesten ikke går an. Noen ganger tenker jeg at det får folk til å tenke at jeg er ekte, og at det gjør meg troverdig. Andre ganger skulle jeg ønske at det gikk an å skjule hvordan jeg har det eller virke mer selvsikker enn hva jeg er. Det må være deilig i blant det og. Jeg tror at man kommer sterkere ut ved å vise at man kan være sårbar, og at de fleste beundrer de som tør å vise de meg sårbare sidene av seg selv!
Veldig fint innlegg!
Vi er bare mennesker som sagt. det er umulig å være perfekt på alt. Men det å kunne være perfekt med seg selv er det som betyr noe. Men det er et dilemma med seg selv om å kunne klare å være fornøyd med ting og seg selv. herregud det er jo ikke akkurat gjort over natten. Alle har en mørk side med seg selv som de ikke vil vise. Alle. Det du skrev var veldig kult gjort av deg, og jeg syns du ikke skal være redd for å åpne deg mer og mer. keep going.
Anonym: tusen takk kjære deg <3 veldig fin kommentar
Anonym: veldig interessant å lese dette, og at d kan være så stor forskjell på folk? for jeg har venner som er ganske lik og deg og noen som er ganske lik meg
Utrolig bra skrevet! Er så kjekt å høre dine tanker, kjenner meg godt igjen i det <3
Stine: Så glad du kan kjenne deg igjen <3 ønsker deg alt godt
Elisabeth: jeg forstår følelsen. det er veldig sårt