Annonselenker
Det er vanskelig å skrive på bloggen hvor godt dette friåret gjør meg. Og jeg er ikke så langt inni det en gang. Ikke et halvt år har gått. Ingen reising, ikke noe spesielt, men jeg tror det er noe med det lave nivået av distraksjoner og forpliktelser. Det er noe med det som har gjort det lett å (klisjé) finne meg selv. Jeg pleier min mentale helse på måter jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle i hele verden med å gjøre. Jeg driter i hvor teit dette er å si for en 19-åring som burde feste og drite i alt… men, jeg renser sjelen. Det undertrykte følelseslivet i underbevisstheten har blitt plukket opp og pleiet. Self-made terapitimer som psykologer bare kan drømme seg om å nærme. Jeg omgir meg med så ekte mennesker, som jeg ikke la merke til var så ubeskrivelig gode for bare et halvt år siden en gang. Mennesker jeg har grodd sammen med. Jeg har åpnet meg om ting jeg aldri trodde jeg var i stand til å snakke om. Jeg er blitt skikkelig emosjonell og følsom, på en god måte jeg liker med meg selv. Tidligere kalde, usikre meg… Jeg har en sånn ro, og er i så god kontakt med meg selv at forvirrelse eller bekymringer er blitt fjerne konsepter for meg. Det var dette jeg ønsket å gjøre med friåret mitt faktisk. Og det går så uendelig mye bedre enn det jeg trodde… Jeg føler jeg er så godt i gang, men likevel har så mye igjen. Hvor deilig er ikke det?
Jeg tror ikke alle, spesielt voksne, får det beste inntrykket når man sier at man tar friår og jobber. Jeg vet ikke, jeg bare enser en viss skam over å “ikke vite hva man vil.” Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil leve, oppleve, tenke, filosofere, gå tur uten å skulle noe senere på dagen, prøve nye ting, og kose meg så mye at jeg lukker øynene i fryd og eufori. Men av en eller annen grunn, i dagens samfunn, så høres det ikke like bra ut å svare det til en voksen, som å si “jeg vil bli lege” for eksempel. Det er noe jeg tenker over med en litt ubehagelig edge hver gang jeg blir spurt om hva jeg driver med. At voksne skal bli småbekymret når jeg sier jeg tar friår og venter med å studere. I mitt hode er det er ingen ting som haster. Livet er ikke så seriøst som politikere, mennesker på tv eller mange voksne generelt skal ha det til. Og om jeg hadde dødd i morgen, hadde jeg vært damn fornøyd med hvordan jeg levde livet mitt. Tingen er – jeg elsker skolen. Jeg elsker kunnskap, fakta, historie, å vite ting, å lære ting. Det strør glitter over eksistensen min, virkelig. Jeg gleder meg til å studere. Men det finnes en safari av ting å lære utenfor skolebygget også. Dette vet jeg, og det er disse verdifulle lærdommene jeg suger til meg nå. Integrerer i livet mitt. Det er gull verdt for meg. For min mentale helse, og livskvaliteten min livet ut.
Kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg ikke til å angre, men takke meg selv for de tingene jeg gjør i dag. Å angre er egentlig også et fjernt konsept for meg det også. Jeg har gjort mye ting jeg aldri ville gjort i dag. Jeg har såret mennesker. Latt meg selv bli såret. Men i dag. I dag og alle dager fremover, så kommer jeg til å bruke disse hendelsene som lærdom. Være takknemlig for at jeg plukker ut det positive jeg erfarte fra ting jeg har gjort. Enten de er superfantastisk, helt jævlig eller nøytrale. Uansett er jeg takknemlig. Takknemlig takknemlig takknemlig. For det handler bare om å bruke fortiden sin på best mulig måte her og nå.
fint innlegg og flotte bilder☻
<333
finefine deg!! Jeg forstår deg veldig godt, og det er ikke like lett å vite hva man vil videre, sånn er det bare. Du bruker bloggen godt til å skrive, og det burde du fortsette med til du finner utav ting, stå på <3
elsker å høre dine tanker om livet, virkelig! kjenner meg mye igjen i det du skriver, skulle gjerne hatt en venn som deg! du påvirker meg til å ha en mer positiv og avslappet holdning til livet. du får meg til å vil bruke tiden min på riktige ting, og minner meg på å være takknemlig og glad for det livet jeg har. jeg har også sett cosmos etter anbefaling på en video du la ut. den får meg også til å være roligere med tanke på at jeg har slitt med å se meningen med livet. så siinnsykt glad for at jeg fant bloggen din for noen uker siden! er så godt å lese en blogg som din.
Emilie Solbakken: ååå tusen takk! Kjempegøy for meg at du føler det sånn, og jeg er utrolig glad du tok deg tid til å skrive den kommentaren.
En fryd å lese! Jeg går i 3. klasse nå og det er så utrolig mye å gjøre ! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det føles som jeg ikke har tid til meg selv og akkurat nå er jeg i en stadie av livet mitt hvor alt føles så kaotisk og jeg vet ikke hva jeg skal prioritere å bruke tid på. Jeg prøver å finne ut av hvor viktig skole er for meg og om det er verdt å miste verdifull tid med meg selv for gode karakterer… Jeg GLEDER MEG SÅNN til friår!
<3: Jaa så deilig, høres ut som du trenger d! Håper d gjør deg godt <3
Veldig bra innlegg, Leandra! Du er så inspirerende <3 Jeg lurte på om du har vært på sesjon 2 og hvordan det var?
Kjenner meg veldig igjen! Jeg tok et friår etter videregående selv, og det er nok det beste valget jeg har tatt. Jeg trengte å ikke ha faste rutiner, faste plikter og faste mønster for livet mitt. Jeg trengte rett og slett å ikke ha en fast “hverdag”. Og det var så deilig.
Merket veldig godt at det var litt “sett ned på” av andre rundt meg, og som du sier; spesielt voksne.
Men jeg tok ikke et friår for dem, jeg tok et friår for meg. Jeg elsker å skrive, og skrev en ungdomsroman og masse poesi – noe jeg ikke hadde hatt hverken tid eller kapasitet til tidligere.
Gjør akkurat som du selv vil, Leandra. Vi mennesker er ulike, og mens noen trenger å stadig kaste seg inn i nye ting, finnes det oss som rett og slett trenger pusterom. Tenkerom. Tid til å filosofere. Tid til å lese. Tid til å skrive. Tid til å ha tid.
Håper du nyter året ditt. For meg gikk det alt for fort. <3