hits

Å vokse opp som mellomste barnet

Annonselenker

Shit, det å vokse opp... Det å bli 19. Midt i mellom voksen og barn. Jeg får nye behov nå som jeg er eldre kjenner jeg. Jeg trenger litt ting voksne trenger. Alenetid. Penger. Selvstendighet. Egne valg. Men innerst inne trenger jeg også fortsatt mye av det et barn trenger. Det gjør jeg faktisk virkelig. Jeg trenger foreldre. Mindre. Men jeg trenger dem fortsatt liksom. Da jeg var liten, la oss si 11 - om en av foreldrene mine skulle gått bort? Jeg var sikker på at livet hadde vært over. Skikkelig over, ødelagt, ingen håp, kunne like gjerne dødd selv. Jeg var en pysete unge da. Det var jeg. En gang presterte jeg å begynne å grine når mamma og pappa brukte noe jeg syns var litt lang tid på butikken. For jeg var sikker på at de hadde dødd i en trafikkulykke. Måtte være eneste svaret liksom. En av de største forandringene jeg ser på meg selv som barn og nå, er hvor utrolig mye mer fryktløs, carefree og positiv jeg er. Jeg tenker at alt alltid går bra uansett. I små og store situasjoner. Jeg er 19, og jeg kjenner flere nå som gjerne er uten en mor eller far, og de klarer seg. Det var min største frykt som liten, og det er fortsatt en av mine største frykter nå - å miste en skikkelig nær person. Men jeg vet at jeg uansett hadde klart meg. Til slutt. Jeg hadde levd et liv. Og alt ligger i hodet. Det er tankegangen. Å styre følelser 100% er umulig, og bra er det. Det er det som er menneskelig. Men jo eldre man blir, jo mer kunnskap man får, jo mer kan man liksom fikse seg selv.

Da jeg var liten var jeg uendelig misunnelig på den oppmerksomheten lillebroren min fikk i forhold til meg. Han krevde mye mer vel og merke. Det gjorde ikke jeg. Men inni meg gjorde jo jeg. I mitt stille sinn. Eller nei. Sinnet mitt var ikke stille, men jeg var. Da jeg ble eldre innså jeg at det var godt å kanskje ikke få helt samme oppmerksom het som det broren min fikk. Jeg er friere. Mer selvstendig. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Slik alle ung-voksne vil være. Jeg vet at 90% av gangene foreldrene mine ringer meg, er det for å få tak i lillebroren min. Vennene mine og jeg pleier å tulle med det. På en side syns jeg det er deilig å ikke ha noen som overvåker meg. Men kanskje er det noe inni meg som også lengter litt etter det. Det gjør noe med et menneske. Noe med personligheten, kanskje mest i underbevisstheten, det å føle seg litt oversett. Men jeg er redd jeg er litt klar over hva det gjør med meg og. Jeg har bare aldri sagt det høyt. Og kanskje ikke kommer til å gjøre det før jeg er sånn 30 eller noe. Jeg vil fortsatt ha omsorg, men jeg er for gammel til å kreve det på en måte. Jeg er jo voksen på papiret. Men jeg vet at den misunnelsen på, og lengselen etter oppmerksomhet var mitt største og mest langvarige problem som barn, og det er klart det har formet meg til det jeg er og gjør i dag. På godt og vondt. Virkelig på godt og vondt. Jeg er liksom mellomste barnet. Stereotypien for dem er å bli glemt, haha. Men jeg er vel egentlig takknemlig for det også. Kanskje hadde jeg vært mindre klok, mindre erfaren eller et mindre tenkende menneske om jeg hadde vært minst eller eldst. Jeg tror egentlig det. Det er det som har gjort meg til meg. Igjen, på godt og vondt. 


T- skjorte her
Lignende bukser her

Noen ganger små-psykoanalyserer jeg meg selv. Til den grad det er mulig å gjøre på seg selv i hvert fall.

6 kommentarer

21.10.2017 kl.14:07

Haha kjenner meg igjen i dette. Driver også å tenker over hva det er som gjør at jeg er akkurat som jeg er og som du sier, prøver å psykoanalysere meg selv. Blir litt gal noen ganger hvis jeg tenker for mye på det Hehe.. men det er likevel interessant. Fint at du deler tanker rundt dette!

Anonym

21.10.2017 kl.15:07

Elsker innlegg som dette!!

Leandra Valencia

21.10.2017 kl.15:32

Anonym: Det gjør meg glad <3

Natalie Haraldseide

21.10.2017 kl.19:09

dette gidde sykt mye mening, elsker det!!

Leandra Valencia

21.10.2017 kl.19:19

Natalie Haraldseide: Det gjør meg kjempeglad at du leste det og likte det! <3 <3

Linda

22.10.2017 kl.02:50

Du kan nok ikke ane hvordan det er eller om du klarer deg bra etter å ha mistet en forelder. Ja, du overlever, men du mister en stor del av deg selv, så alt går ikke bra uansett.. Men det går.

Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg er Leandra, en 20-år gammel jente med lidenskap for blogging. Her får du møte deler av mitt liv liv og alt jeg engasjerer meg i. Og det er mye! Du kan lese om ting som mote, skjønnhet, mat, livsstil, filosofi og mange andre tanker. Håper du liker deg her!

Lea-Valencia@hotmail.com