Du vet de menneskene som syns at de selv er ufattelig spennende og forteller godt og lenge om seg selv og ting i livet sitt, men når det er andre sin tur til å snakke…. da er det ikke så gøy lengre. Da sitter de gjerne på mobilen, ubevisst overser det du sier, eller bytter tema til seg selv igjen. Det er bare noen mennesker som mangler den selvinnsikten som går ut på det å skjønne når de skal slutte å snakke, og heller begynne å lytte og interessere seg i andre mennesker istede. Jeg får ofte dårlig samvittighet hvis jeg snakker om meg selv i bare et par minutter. Så mesteparten av tiden holder jeg kjeft eller stiller spørsmål til andre. Jeg vil jo ikke virke tankeløs og egosentrisk, og er livredd for at andre skal kjede seg når jeg snakker. Kanskje litt for redd, og det er noe jeg må lære meg – å bli trygg på meg selv og ha troen på at folk faktisk vil høre om meg også innimellom. Men innimellom er nøkkelordet her. For det er klart man kan snakke om seg selv, men det er jo ren høfliget å stille mennesker spørsmål om dem selv først og fremst.

Det handler om en balanse det der. Gjensidig medmenneskelighet. Ja, du kan snakke om deg selv, og lette på tankene til andre. Men sørg nå i hvertfall for å spørre og ta interesse i andre også, på lik linje som du tar interesse i deg selv. Det er sjeldent og vakkert når mennesker faktisk gjør det i dag, selvom det egentlig også burde være en selvfølge mener jeg. Folk kan virke så tomme og ignorante hvis mesteparten av det som kommer ut av munnen deres handler om dem selv. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å gi andre mennesker oppmerksomhet, ta initiativ, stille spørsmål, la dem snakke, fokusere 100% på det de sier og vise at du bryr deg… det betyr utrolig mye for vedkommende, og føles ut som det fullstendig motsatte av ensomhet. Likevel er det overaskende få som tenker på det i dag. Jeg kjenner en håndfull personer (gull verdt) hvor dette engasjementet og interessen i andre kommer naturlig. Og da får jeg seriøst lyst til å spørre foreldrene deres om oppdragelsestips, haha – slik at mine fremtidige barn også skal bli sånn! Så viktig og fin er den egenskapen i et menneske syns jeg.

Må innrømme at jeg føler meg nesten litt slem når jeg skriver dette? For man har jo alltid noen mennesker i tankene, ikke sant? Og jeg er jo langt i fra perfekt selv. Tenkte likevel det var greit å skrible ned og poste dette på bloggen uansett – både for at jeg selv skal bli oppmerksom på å ikke vise tendenser til dette irritasjonsmomentet selv, og kanskje noen andre relaterer til frustrasjonen min. Kanskje til og med noen tenker, “oi, det er jo meg.” Da håper jeg i hvertfall at ingen blir såret, men heller tar det som en sjanse til personutvikling. Det er lett å bli tankeløs, og kritikk er vanskelig å svelge, men det kan være så avslappende og forfriskende når man bare “let go” og gjør det selvom av og til. Men det er en annen sak. Budskapet her var mindre egosentrisme og mer medmenneskelighet.

For min del er jeg både redd for å snakke for mye og for lite om meg selv. Jeg jobber med en fin mellomting – hvor det å høre på, og snakke om andre er førsteprioritet, men å likevel være komfortabel med å snakke om meg selv når det passer seg eller jeg føler at jeg må få noe av hjertet.