For et par dager siden, kanskje på den sykeste dagen i halsbetennelsen min, fant jeg ut at det var en kjempegod idé og sitte meg ned forran speilet å klippe av meg halve håret!!! Det ble selvfølgelig rammeskeivt, men klippen min var så jæævlig fra før at alt måtte egentlig bare bort. Jeg har tenkt lenge at jeg må fjerne mellom 10-15cm av håret mitt hvis jeg skal få vekk den stygge oppklippen frisøren måtte lage forrige gang jeg hadde i extensions. Nå var jeg lei av at det var så oppklipt og oppspist at jeg ville heller ha alt like langt. Så etter jeg klippet av alt opp til det korteste håret, dro jeg rett ut døren til nærmeste frisørsalong, dønn kanskje 2min fra huset mitt og spurte om de hadde ledig time. Der ventet jeg bare 15min og fikk rettet opp i klippen min. Av og til er jeg så spontan at jeg er redd for meg selv. Er det det de kaller ustabil? Neida, om jeg tar en Britney Spears og barberer hele hodet, tror jeg heller jeg skal bekymre meg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg var jo selvsagt livredd for at jeg kom til å angre, fordi hver eneste gang jeg har klippet meg kort tidligere i livet, har jeg angret sååå intenst etterpå hver gang fordi jeg innbiller meg at jeg kler langt hår mye bedre. Men det var faktisk annerledes denne gangen, av en eller annen merkelig grunn. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg har aldri vært så fornøyd med håret mitt som akkurat nå. Det rekker meg til skuldrene, men alt er like langt, og det ser liksom søtt, men samtidig voksent, samtidig sexy, samtidig fasjonabelt ut. Jeg klippet det av fordi det absolutt trengtes, men jeg ble veldig positivt overrasket over hvor mye jeg likte meg selv med kort hår. Føler meg nesten som en ny person. Mer selvsikker, noe som er helt motsatt av hva jeg forventet. 

Hva syns dere? Trives dere best med kort eller langt?