sponset

Av og til svipper jeg innom min gamle indie rock-liste og fryder meg over musikksmaken min for fem år siden. Sanger som er deilig å gjenoppdage og nydelig og nostalgisk å høre. Det gikk mye i Vampire Weekend og Mother Mother, to band som ikke klarer å lage en eneste dårlig sang. Tror primært musikksmaken min kan deles i to, mellom populærmusikk på 50-60-70-tallet, til alt i indie og alternative i dag, som fremdeles er inspirert av nevnte tiår. Jeg elsker fargerike, unike sanger hvor dedikasjon, sjel og lidenskap skinner tvers igjennom fra artist til lytter. Jeg er strengt tatt dritglad i country også. Samtidig er jeg på jakt etter å utvide musikksmaken min enda mer, selvom de sjangrene jeg forholder meg til fortsatt innebærer uendelige muligheter igjen for meg å oppdage.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Bukse fra Shein HER

 Jeg får alltid lyst til å si at musikk er min favorittform for kunst når jeg snakker om det, men jeg blir i tvil når jeg ser en bra film eller et kunstverk som treffer meg på en eller annen måte som er vanskelig å beskrive. Eller bare et antrekk som er et fryd for øye, en bok som fargelegger en fargeløs flekk i hjernen din, eller å oppleve en person som føles som et friskt vindpust du ikke ante fantes. Likevel tror jeg egentlig ikke at noe kan sette i gang de samme kjemiske forbindelsene i hjernen min som det instrumenter og stemmer gjør. Kan på mange måter sammenlignes med rus den effekten det har. Av og til lurer jeg på hvor mye mer fattig musikkverden hadde vært uten påvirkning av sansestimulerende substanser.

Jeg vet ikke hva det er med meg og postmodernismen, men det er et eller annet med det ufullkomne som ødelegger tankegangens vel-konsutruerte symmetri, og plasserer bitene sammen igjen på en ny plass, noe som føles merkelig forfriskende.