Jeg har muligens tatt den lengste bloggpausen i mine 7 år på Leaduvet.blogg.no. Når jeg tenker over det, er det egentlig ikke så lenge. 20 dager. I begynnelsen av bloggpausen var det rett og slett det at jeg manglet inspirasjon til god tekst eller fine bilder, og hadde ingen motivasjon til å prøve. Så i stedenfor å presse frem noe, bestemte jeg meg for å ta en skikkelig pause fra bloggen. For å spare og lagre litt på idéene som dukket opp innimellom, og heller komme sterkere tilbake når jeg først blogget igjen. Jeg ville ikke komme tilbake på bloggen for å poste et innlegg, og så bli borte igjen. Jeg ville virkelig samle meg selv. Komme ordentlig tilbake på banen. Det er skummelt å skrive det, for jeg vil jo holde det jeg lover. Men jeg er seriøst så ufortsigbar, careless, impulsiv, ubeslutsom og periode-flink at jeg såvidt kan stole på meg selv. Haha, det høres ikke akkurat lovende ut for dere, men det er sannheten. 

Jeg elsker jo å blogge, men etter å ha hatt bloggen i bakhodet til en hver tid de siste årene, tillot jeg meg selv å sjekke ut hvordan det var å ikke blogge igjen. Hva gjør egentlig folk som ikke blogger? Hvordan er det egentlig? Jeg føler livet mitt i hovedsak har dreid seg om bloggen. Den har vært en selvfølge. En del av meg. En vane. Å hele tiden tenke ut hvordan jeg skal formidle hva jeg har gjort på, hva jeg har tenkt, hva jeg har sett. Men nå har jeg for første gang på lenge, gjort på ting – feiret bursdager, vært ute og spist, gått med et smashing antrekk – uten å dokumentere det. Uten å ta bilder når jeg gjør noe spennende, men heller legge vekk kamera, se det gjennom mine egne øyner, og lagre det i minne istedenfor på bloggen. Det har vært fint, antar jeg. Samtidig har jeg følt at det har vært noe som manglet, og det er jo kanskje ikke så rart… Jeg har følt at hverdagen min har vært mer meningsløs når jeg ikke har jobbet med bloggen. Er det usunt at jeg er så avhengig av den, eller er det sunt å ha og dyrke denne interessen? Kanskje jeg har funnet det som interesserer meg, på samme måte som andre har funnet sin hobby. Piano, håndball, sminke, friluft… Jeg liker å blogge. Å uttrykke meg. Dele alt jeg interesserer meg for. Lagre minner en plass jeg kan se tilbake på. Utveksle meninger og få respons fra engasjerte mennesker. Det er disse tingene jeg liker mest med å blogge, og det som gjør at jeg ikke vil slutte.

Så ja, jeg har hatt litt blandede følelser for denne bloggpausen. Jeg har slappet mer av, men samtidig følt meg mer lat, urolig og uproduktiv. Også har jeg gruet meg litt til å begynne igjen, fordi jeg har vært redd for at jeg ikke skal gjøre en bra comeback. Jeg har ventet med å komme tilbake til jeg var sikker på at jeg hadde den samme gamle motivasjonen og inspirasjonen til å produsere noe jeg er fornøyd med.

Akkurat nå har jeg to fritimer og kjørte nettop hjem fra skolen. Mens jeg satt i bilen og hørte på P9 retro, flommet det over meg en lyst til å blogge igjen. Og jeg klødde i fingrene etter å produsere noe her. Jeg gledet meg til å komme hjem så jeg kunne jobbe med bloggen. Det er et godt tegn, og det er første gang på ganske lenge jeg har følt det sånn. Jeg vet ikke om det er kaffeen jeg nettop drakk, eller om jeg er proppfull av inspirasjon. Men det føles i hvertfall sånn nå, og jeg er som sagt en ganske impulsiv og uforutsigbar person. Og nå vil jeg blogge, så da blogger jeg. Jeg har masse bilder og tekst på lager til dere, men dere må gjerne komme med ønsker til hva dere vil se her på bloggen i tillegg!

Og tusen hjertelig takk til dere tolmodige sjeler som har klikket seg inn på bloggen min denne tiden til tross for null oppdateringer. I’ll try to make it up to you. 

Genser HER (sponset)