Ja, hva sier man når man har tatt solsystemets lengste bloggpause da? Neida så gale er det ikke, men ulikt meg likevel. Trenger man å si noe egentlig? Er det vits å komme med unskydlninger? Kan man ikke bare innse at noen perioder er dårligere enn andre? Hjernen min sier ja, men hjertet sier nei…. blogg, Leandra. Du elsker det jo. Men det har seg faktisk slik, at de siste ukene har vært fullstendig uten motivasjon eller inspirasjon til å skrive, dele, trene, gidde, orke, leve. Jo, det har vært oppturer, energi, latter og gode stunder også, men det har likevel vært en lat periode. Og når man har komt inn i en sirkel, er det lett å bli avhengig av den. Lære seg å like den, se skjønnheten i den, uansett om den er god eller ond. Farlig det der. Ingen av dem er sunn å bli avhengig av, for plutselig spinner du inn i den andre. C’est la vie.

Så hva har jeg gjort de siste ukene da? Jo, dagene har begynt å falle inn i et nesten tragisk mønster jeg tror bare sommeren kan fikse. Det er feil. Det er kun jeg som kan fikse den. Så destruktivt det kan være å være et vanemenneske. Det kreves et sterkt sinn å endre livets og hverdagens mønster. Men ja – jeg går på skolen, går hjem, leser, sover, våkner og finner på noe med venner på kvelden (for å ikke fulllstendig forvitre) Nå er det vinterferie. Jeg har ingen store planer, men et par små, sosiale. Jeg fant for eksempel ut i går at jeg ville feire 19-årsdagen min. Ja, stemmer, jeg ble 19 på søndag. For en bedriten alder? Så i kveld inviterer jeg et par venner på ost, kjeks, druer, oliven og vin. For en slik kveld høres villt fristende ut. Så da starter jeg vinterferien min med en liten bursdagsfeiring (som egentlig bare er en unskyldning for å samle venner og kose meg *kremt* og drikke vin)

Så deilig det var å skrive til dere igjen. Jeg våknet midt på natten av en drøm om at jeg hadde bakt kake til klassen, og fikk en trang til å skrive ned et par setninger som fløt rundt i sinnet. Så plutselig kom blogglysten tilbake altså. Rart det der. Tror det har bygget seg opp de siste dagene. Shit nå må jeg blogge, men hva skriver man etter å  ha vært vekke så lenge egentlig? Jo, det fant jeg ut av da jeg våknet 04.44 natt til lørdag. 

Og vet dere hva? Tidligere i dag var jeg på helikoptertur. Mamma sin kompis er nemlig helikopterpilot. Å fly over Bergen på en solfylt vinterdag var slett ikke verst. Faktisk var det ganske fortryllende, for å si det mildt. De mørkegrønne bartrærne og de mørkelilla skyggene over de nakne løvtrærne. Wow. Jeg tror jeg er forelsket i høyder. 

Her ser dere Askøy og Askøybroen, for de som er kjent i Bergen. Hvor vakkert?