Krig og fred ogsånn

Jeg husker spesifikt tankene mine som liten jente, da jeg labbet rundt i stuen mens mamma satt sammenkrøket i sofaen og slukte TV2-nyhetene. Hvordan hun gispet, holdt seg forran munnen eller felte en tåre for de 47 omkomne i et bombeangrep i Afghanistan. Jeg så på henne, kunne ikke fatte, og spurte både meg selv og foreldrene mine flere ganger, hvorfor i alle dager orker dere i det hele tatt å følge med på nyhetene, når dere bare blir triste av det? Jeg gikk alltid ut av rommet. Ville aldri se på. Var jeg feig eller visste jeg bare mitt eget beste? 

Processed with VSCO with f2 preset

En ting jeg forstod enda mindre som liten, var krig. Bare rett og slett ordentlig gammeldags krigføring. Våpen, død, fullstendige ødelagte liv, elendighet og håpløshet. Hva i alle dager får noen som helst ut av å holde på slik? Uansett om man hadde tilnærmet seg all verdens rikdom eller herredømme over universet, hadde det jo aldri noensinne vært verdt det. Virkelig altså, et av mine livs største spørsmål som liten. Hva i herrens navn er poenget med krig, og hva godt gjør det for noen som helst å vise det på TV? "Vi må jo være opplyst på hva som skjer i verden" var svaret jeg fikk. Syns ikke det var godt nok jeg. Det medførte ikke noe annet enn en nedstemt tåke hengende over sinnet - og har vi da forbedret eller forværret menneskeheten?

Etterhvert som jeg vokste, gikk forholdet mitt til slike saker gjennom et par faser. Det var et tidspunkt - type barneskolen - da jeg var mest mottakelig for all informasjon og inntrykk... Jeg var ikke lenger et blankt ark med egne, naturlige, menneskelige instinkt og meninger lengre, slik som jeg var før jeg lot samfunnet inflitrere tankene mine. Jeg ble fortalt bibelfortellinger, og tegnet og fargelagte Moses som mottok de ti bud på fjellet i full tro om at dette faktisk hadde skjedd en gang for mange år siden. Jeg så krigsfilmer, og så beundringsfullt på de idylliserte soldatene som "kjempet for landet sitt". Helter ble de kalt. Ikke mordere.

Processed with VSCO with f2 preset

Så kom perioden der det gikk opp for meg meningen bak krig, terror og ødeleggelser. Jeg var knust. Hjelpeløs. Tårefull. Veteraner er ikke helter. De er stakkarslige, ødelagte mennesker. Mordere, mot sin vilje. Dehumaniserte. Slite med traumatiske visjoner og angst og deprisjoner til livets ende. Var det verdt det? Var det verdt å ta et annet liv bare for å ødelegge ditt eget? Har du da gjort noe betydningsfullt for landet ditt? Eller er hele instutisjonen med militæret, forsvar og soldater en stor katastrofe? Verdens største terroraksjon, organisert av menn i dress som teller tusenlapper på kontoret sitt for antall produserte og solgte maskingevær. Antall liv berøvet. Hva hvis hele verden bare hadde lagt ned forsvaret sitt? Hva da? Nei huff, nå tar jeg meg selv i å være idealist igjen. Slik som i neste perioden av livet mitt. Den nåverende perioden. Idealisten i meg.

Processed with VSCO with f2 preset

God gammeldags teenage spirit. Jeg er engasjert. Idealistisk. Vil gjøre en forandring. Jeg tror en slik innstilling er typisk for unge i dagens samfunn. Vi ser alt som skjer i hele verden, og vi vil gjøre en forskjell, ikke sant? Det minner meg liksom litt om hippieperioden på 60-70-tallet, som fortsatt viser tendenser i noen områder av ungdomslivet i dag. Vi ser det som er gale, og vi bruker stemmen vår. Noen velger så klart å ikke bry seg, og forståelig er det. Det er jo slik vi ender opp til slutt uansett, er det ikke? Likegyldige. Egoismens seirer. Hippiene vokste opp. Den kjente 68-generasjonen er i dag besteforeldre.

Processed with VSCO with f2 preset
Brun genser her (sponset)


Jeg er redd for den neste perioden. Kommer jeg til å bli en klassisk middelaldrene voksen dypt inngravert i samfunnets veldesignede nettverk. En slave for staten. En som ikke lenger bryr seg om annet enn å komme seg til og fra jobb i en miljøinfiserende bil, uten å ofre det en tanke? Kommer jeg til å ta på meg dressjakke, betale regningene mine, kjøpe et rekkehus og leve resten av livet med èn mann og to barn. Kave rundt i livet som et vilt dyr som har mistet sansene sine. Leve uten mening. Dø uten mening. Så altfor mye tilsier jo at svaret er ja. Men herregud, jeg er en 18 år gammel jente. Jeg er midt i drømmenes alder. Først vil jeg leve. Gjøre noe. Jeg er rastløs og sulten. Verden har endeløse mengder erfaringer og opplevelser å overrekke meg. Jeg kommer meg aldri gjennom alt. Men jeg er her nå, og jeg lengter etter å utnytte det. Hvor klisjé er det ikke å si det, haha - men alle kan utgjøre en minimal forskjell. En for det bedre. Jeg vet ikke hva poenget med dette innlegget er en gang. Jeg tror bare jeg ville fortelle en historie. En liten del av hjernen min og de forskjellige fasene den har svømt gjennom i sitt syn på "krig og fred ogsånn". Det var det jeg ville få frem. Tror jeg.

10 kommentarer

Hege Kristin

26.01.2017 kl.20:05

bra skrevet! orker ikke se på nyheter jeg, for det er nesten bare elendighet..

Leandra Valencia

26.01.2017 kl.20:08

Hege Kristin: Takk! Nei, jeg det er akkurat det..

Hanne Lovise Johnsen

26.01.2017 kl.20:06

fint innlegg! må bare si at du er helt nydelig!!❤

Leandra Valencia

26.01.2017 kl.20:08

Hanne Lovise Johnsen: Tusen takk! Veldig fint sagt

Karen

26.01.2017 kl.20:55

Så veldig enig. Vil bare legge til at du skriver veldig bra, og du virker så reflektert! Takk for at du deler.

Frida Næsje

26.01.2017 kl.22:01

Herregud så bra skrevet! Min største frykt er å gå igjennom livet ubemerket, uhusket. Du beskriver følelsene mine og fryktene mine så ekstremt billedlig og spot on! Applaus!

Linn

27.01.2017 kl.08:47

Elsker bloggen din! Du skriver veldig gode innlegg, og det er interessant å lese! :)

Lisa

28.01.2017 kl.13:19

<3 du har en fantastisk tankegang lea, og jeg beundrer deg himmelhøyt!

Leandra Valencia

28.01.2017 kl.20:51

Lisa: Så fint sagt! Tusen tusen takk

Nea

29.01.2017 kl.19:18

Jeg begynte å lese bloggen din på grunn av min beundring for utseendet ditt og dine vakre bilder, men jo mer jeg leser, vokser mer min beundring for deg og ikke bare utseendet ditt, men også for din velutviklet intellekt. Du tar opp viktige samfunnsspørsmål og åpner øynene til mange viktige sosiale aspekter som mange andre bloggere velger å ignorere. TACK til du tør å uttrykke dine tanker og verdier, og takk for at du er deg. ♥

(Unnskyld for dårlig norsk, jeg er svensk, forresten.)

Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg er Leandra, en 18-år gammel jente med lidenskap for blogging. Her får du se mitt liv og alt jeg engasjerer meg i. Og det er mye! Du kan lese om ting som mote, samfunn, skjønnhet, fotografi og masse annet. Håper du liker deg her!

Lea-Valencia@hotmail.com












hits