Dagene er så mørke og regnfulle for tiden. Det er vanskelig å finne livsgnist på denne tiden av året. Januar og de kommende månedene er faktisk de værste på kalenderen. Været er så ufattelig deprimerende, at det er ikke rart nordmenn omtales som et kaldt folkeslag. Vi må jo pakke oss inn, krøke oss sammen og kjempe i mot vær og vind bare for å komme oss fra busstoppet og hjem 2/3 av året. Jeg syns det er skikkelig anstrengende og stressende å være innpakket i et tonn med klær og likevel fryse tryne av meg, jeg. Vinter har den effekten på folk. Av og til forbanner jeg de uvitende nomadene som vandret bort fra ekvator for titusener av år siden. Det var en grunn til at livet oppstod i Afrika og Midtøsten liksom. Bli der! Hersens nyskjerrige menneskerase som absolutt måtte bosette seg her i nord. Klimaet i den tempererte sonen er jo i utgangspunktet ikke levelig eller tilpasset et menneske. Da er det jo naturligvis usunt for oss å være her. D-vitamin-mangel, blek hud, influensa, sure mennesker. Eneste grunnen til at vi overlever er jo teknologi. Elektrisitet og andre oppfinnelser som tukler med naturen og naturlovene for å beskytte oss mot kulden og gi oss lys til å se. Er det egentlig så naturlig for oss å leve her? Jeg tror egentlig ikke det altså.

Det eneste som gir meg varme og liv disse dager er vennene mine. Dere vet det innlegget jeg skrev for en liten stund siden, “problemet med dagens generasjon”, som dere kan finne her. Vel ja, jeg har et par venner som bare virkelig har skjønt det. Jeg har en liten sirkel med ordentlig nære venner som er ganske lik meg på mange måter, og disse fungerer som ekte solstråler i løpet av dagen min. Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at jeg neppe hadde vært et lykkelig menneske uten dem. De er grunnen til at når jeg kjører hjem på den mørkeste og kaldeste kvelden, så er jeg full av endorfiner, glede og ikke minst takknemlighet, mens deilig musikk spilles og jeg smiler og tenker på morsomme hendelser og minner fra de siste dagene. Jeg bare tenker at det kunne jo faktisk ha vært motsatt… Jeg kunne ha kjørt i stummende mørket, med harde dråper mot ruten og ensomme, ulykkelige tårer som presset seg ut av øynene mine. Så ja, takknemmlighet er vel nøkkelordet. Jeg er skikkelig glad i vennene mine. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje flytter jeg bort fra Norge en dag. Jeg bare vet at jeg hadde vært enda mer meg selv i et land hvor solen skinte året rundt. Så lenge jeg har bloggen min og elsker meg selv. Da burde jeg klare meg et annet sted også. 

Det kan vrenge seg i magen min av å tenke på forandring. Fremtiden. Den ikke-så-langt-unna-dagen når jeg slutter på videregående. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å begynne å gråte. Samtidig – det blir en helt ufattelig rar og forhåpentligvis deilig følelse å være fri. Å stå på egne ben og forme resten av livet mitt akkurat slik jeg ønsker. Men foreløpig, vil jeg fokusere mer på her og nå. Slik man gjorde da man var barn. Husker dere hvor sakte tiden gikk når man var liten? Om man skulle på ferie om en måned, var det ikke vits å glede seg engang, fordi det var så hinsides lenge til. Nå går et halvt år unna så fort at jeg føler jeg stumper og famler gjennom månedene. Huff. Deep breaths, Leandra. Deep breaths.