Øfte føles det som om jeg er den eneste, i hvertfall én av få, som ser viktigheten av relasjoner til andre mennesker. At jeg er den eneste som omfavner og klamrer meg til dype samtaler. En dyp, gjensidig forståelse og kjærlighet mellom to mennesker. Ansikt til ansikt. Jeg blir helt i fra meg når jeg snakker med mennesker som tar frem mobilen og begynner å skrive en melding mens jeg prater til dem. Og jeg får nærmest sjokk, og begynner å stamme litt, når det motsatte skjer – når jeg ser at vedkommende faktisk følger med, og er interessert i det jeg har å si. For det er så få som gjør det i dag. En som bruker tid og tankekraft på å analysere det jeg sier, sette seg inn i det, og kommentere det – istedenfor å hoppe over til en historie om seg selv og rette fokuset på seg selv istedenfor. Jeg får en vidunderlig dyp, hel og deilig følelse når jeg prater med et menneske som er på samme bølgelengde. Når vi stenger ute den fysiske verden, og alt som eksisterer er vår samtale.

Det finnes så mange som har tankene rettet mot seg selv og sitt. Som knapt klarer å holde fokuset på noe som helst i mer enn 10 sekunder før hjernen hopper videre til neste tanke. Til neste app på mobilen. Til neste kortvarige, tilfredsstillende følelse som kan underholde hjernen. Overfladiske venneforhold. Overfladisk eksistens. Tankeløst. Hjernedødt. Stadig på jakt etter midlertidig underholdning. Det er en avhengighet mer utberedt, og mer synlig enn noen annen avhengighet som finnes. Shopping, alkohol, mat osv. Nei, vi er avhengig av iPhonen vår. Vi velger å sitte på den i et middagsbesøk istedenfor å faktisk skape et nærere bånd med et annet menneske. Istedenfor å høre på det mamma har å fortelle om dagen sin. Istedenfor å legge en hånd på skulderen til en venn og spørre hvordan det går med dem. Hva drømmene deres er. Hva de elsker. Hva de er lidenskapelige om. Vi vet jo at vi som mennesker egentlig trenger hverandre veldig sårt, gjør vi ikke? At vi er avhengig av hverandre, og at vi sammen, med våre tanker, meninger og erfaringer som florerer gjemt bak ungdomsfasaden, kan blomstre sammen. Vi vet at det er en nødvendighet, og har enorme helsefordeler å ha gode og nære mennesker i kretsen sin. Å samhandle med hverandre, støtte hverandre, berøre hverandre med et kjærtegn. Det er vitenskapelig bevist at det gjør underverker for menneskelig helse, denne ordentlige kontakten med andre. Og at mangel på dette er nettopp ødeleggende for helsen. Glemmer vi det, eller vet vi det ikke? Eller bryr vi oss kanskje ikke? Er vi så hjernevasket og manipulert av den moderne verden at vi glemmer menneskelige elimentære behov som tilhørighet og kjærlighet?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Svaret er ja. Derfor har tilstander som depresjon, ensomhet, og andre psykiske lidelser og sjelelige nevroser aldri vært høyere enn de er per dags dato. Så jeg ønsker å gi en liten påminnelse til dere. Ikke vær offer for dette. Du klarer å bryte ut, om du vil. Det er vanskelig, for vi er programmert og viklet inn i kulturen på en måte som ikke gagner oss, men som gagner de med makten, som tjener på avhengigheten vår av kortvarig undeholdning. Vi ble født inn i denne verden. Hvor alt umenneskelig dill dall som teknologi, reklame, skyskrapere, økonomi og helvete blir kastet i tryne på oss. Lagt som tunge jernblokker på skuldrene våre. Det er i grunn ikke rart vi flykter til mobilskjermen og tviholder på dem. Flykter fra den virkelige, overveldende verden. Men det hjelper ikke. Det gjør det verre. Det gjør oss som mennesker verre. Pust dypt. Ta inn den overveldene verden. Ta inn det som er verdt å ta inn. Ta mennesker inn. 

En av mange gode fra 1984 av George Orwell.

Er det en ting jeg vil ta videre med meg dette året, så er det å bli flinkere til nettop det – og det høres dumt og lett ut – men helt alvorlig å bare legge fra meg mobilen sinnsykt mye oftere. Leve i den virkelig verden. Fokusere på tankene mine, verden rundt meg, og menneskene rundt meg. Bruke lang tid på prosjekter fordi jeg vil få nytelsen av å bli stolt over et arbeid jeg har gjort. Ikke nytelsen av en TV-serie i 45minutter. Det handler mye om å bryte ut av hvordan samfunnet og verden er lagt opp til at du skal leve. Men en ting er sikkert, og det er at vi trenger og har ekstremt godt av å være med hverandre, vi mennesker. Å være sårbare, undrende, idéskapende, triste, lykkelige og kjærlige sammen med hverandre. For vi har alle muligheten, med nok selvinnsikt, viljestyrke og lyst, til å legge mobilen i bort, sitte oss ned og ta en kaffe med en man er glad i. Lytte. Å virkelig leve oss inn i, og forstå hva denne unike, trengende personen har på hjertet. Ta vare på, og hold godt rundt de menneskene som klarer dette. Som klarer å lande litt istedenfor å sveve. Som ikke har latt teknologi og egoisme dratt dem for langt bort fra vår menneskelige, kjærlige natur. Slike forhold er verdt mer enn all verdens rikdom.