Du skjønner tingen er. At jeg har for høye forventninger. Ikke på den måten at han må være høy, mørk og kjekk. Utseende utgjør en så liten prosent av hva som tiltrekker meg. Virkelig. Bare spør veninnene mine. En dag. Kanskje i morgen. Kanskje om 10 år. Vil jeg ha noe som er mangelvare. En som kan inspirere meg. Lære meg noe. En jeg kan se opp til. En som bærer seg selv med en samlet og selvsikker holdning. Som ikke sier så mye. Men egentlig er har jævlig mye å si. En som vil høre på det jeg har å si. Og bry seg. En som er villig til å lære noe av meg også. Jeg vil kveppe når jeg finner ut av at vi har samme favorittfilm, og at jeg ikke er den eneste som hører på det bandet, eller har tenkt den tanken som er vanskelig å forklare.

En som tar dokumentaren på pause for å diskutere en setning. En som har like vanskelig for å flytte blikket ned fra himmelen på en stjerneklar natt som meg. En som vil vise meg det vakreste de vet, og lar meg snakke i timesvis om miljøproblemer og verdensrommet. En som er interessert i de dypeste delene av meg, og elsker dem mer enn utseende mitt. En som har stoppet opp, tatt et steg tilbake – nærmere det naturen og universet mente at et menneske skulle være. Og jeg ønsker at den rastløse sjelen min er moden nok til å ikke ødelegge det.

Kimono fra Shein (sponset)

– Noen tanker jeg hadde en sen kveld for noen dager siden. God helg, alle sammen <3