I 18 år har jeg kjent deg nå. Og ingen vil noen gang ta plassen din som den snilleste, søteste, sterkeste og smarteste i mine øyner. Siden dag 1 har jeg alltid følt meg som en dyrebar skatt du prioriterer før alt, og du setter alltid barna dine først. Jeg vet du angrer på at du har jobbet mye, men hadde jeg vært deg, ville jeg ikke gjort det på noen annen måte, så ikke stress. Du har vært der for oss gjennom alt, og tatt oss med på akkurat de minnene et barn skal få oppleve med sin far, pluss mer, nettop på grunn av at du har jobbet så hardt. Vennene dine forteller meg at du er unik, og vennene mine snakker også bare gode ord om deg. Men det er ikke noe nytt. Jeg setter allerede pris på deg hver dag, og dårlig samvittighet skjærer i hjertet mitt sekundet etter jeg skulle ta en sur tone til deg eller bli irritert på deg, fordi jeg kanskje føler du er overbeskyttende eller stiller for mange spørsmål. Du gjør jo det bare fordi du bryr deg. Du bryr deg om andre, og det merker alle som kjenner deg. Jeg skjønner ikke hvordan du kan fokusere på deg selv oppi alt sammen.

Jeg har lært så masse av deg, pappa. Og hver gang jeg er stolt over meg selv, fordi jeg oppfører meg bra eller sier noe fornuftig, så vet jeg at jeg har det fra deg. I tillegg har jeg arvet din elendige håndskrift og dårlige rytme. Det kunne jeg klart meg uten, menmen. 

Throwback til da du lånte capsen til Aaron og så ut som du gikk siste år på elektro om igjen for tredje gang og brukte nav-pengene chartetur og is. Og til da jeg slo deg i basketball.

Jeg må ta et par linjer i dette innlegget og gi all creds til deg og mamma for at jeg ikke engang merket da dere ikke var sammen lengre. Hvor mange foreldre klarer det? Da dere flyttet fra hverandre, var det null problem, for dere sørget for at det ikke var mer enn 5 minutter å gå uansett. Vi spiser middag sammen, feirer store dager sammen, og spiller Alias sammen med mamma. At dere to er bestevenner, hjelper hverandre og vil hverandre det beste, setter et uendelig godt eksempel for Aaron og meg. Jeg håper og tror at han vet like godt som meg hvor heldig vi er som har dere to. Dere to vidt forskjellige mennesker.

Mamma er utadvent, lidenskapelig, entusiastisk og har energien til en hundevalp. Du er en mann av få ord, rolig og konsentrert. Og jeg, jeg ble en liten mix av dere. Jeg har jo alltid blitt kalt den stille i familiebesøkene på mamma sin side, men i forhold til deg, pappa, er jeg jo faktisk en masekopp. Jeg kan erte deg for den dårlige engelsken din, eller den gammeldagse norsken, eller hvor uendelig sakte du skriver på tastaturet på iPaden du bare kan se hvis du holder den en mil unna de mysende øynene dine og med tungen hengende ute. Det er derfor du er den søteste pusen jeg kjenner, og jeg er uendelig stolt av og glad i deg, og jeg håper jeg blir mer og mer lik deg jo eldre jeg blir. 

… for du er nødt til å fortelle meg hvordan i alle dager du er kjekkere i dag enn du var på 80-tallet.

Gratulerer så mye med 50års-dagen, pappa!