Jeg bor i Norge – verdens rikeste land. Jeg er en av de hundretusende såkalte oljebarna. Oljebarna… hah, bra ord for å beskrive oss egentlig. En liiiten brøkdel av de menneskene med best utgangspunkt i hele verden. Vi liker å tenke at vi er best tror jeg. God i vintersport, god økonomi, flink med politikk, fine jenter, solidariske, nasjonalromantiske, friluftsmennesker, bunader, flott kongefamilie, nydelig natur, olje, dyre klær, god oppdragelse, velferdstat. Dette stemmer jo, gjør det ikke? Hvis vi snakker litt generelt? Vi løsrev oss fra Danmark og Sverige. Vi reiste landet fra askene etter 2. verdenskrig, sammen. Vi fant en jævla gullgruve i Nordsjøen i 1969. Vi er vikinger. Vi er hardtarbeidende. Vi er stolt. Vi har da all grunn til å være patriotisk ovenfor det lille, idylliske, vellykkede landet vårt?

Men av og til… klarer jeg ikke å la vær å bli flau over meg selv. Og jeg får så dårlig samvittighet. Så innmari dårlig samvittighet at tårene til slutt gir meg hovne øyner. Jeg får høre det samme hver gang jeg bryter sammen. “Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra. Det hjelper ikke for noe.” Nei, det hjelper ikke. Men skal jeg ikke ha dårlig samvittighet for at grunnen til at jeg har det så bra, er på bekostning av noen andre? At for at jeg skal gå med klærne mine, må de bli produsert av underbetalte, sultne barnearbeidere? Eller at sminken jeg har på meg har forårsaket lidelse og grusomhet mot uskyldige dyr? Eller at de kiloene med mat jeg kaster i året hadde noen solgt datteren sin for å få tak i. Om jeg bare hadde kjøpt mindre… For det er det problemet går ut på; Bruk-og kastsamfunnet. Det kan være kvalmende å tenke på. Herregud, jeg er selv en del av det, som alle andre. Jeg er en 17-år gammel jente, frelst av sosiale medier, venner og en million ting jeg vil og kan bruke penger på. Stolt? Hva har jeg å være stolt for? Flau? Ja, egentlig. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg personlig tror ikke at vi er for mange mennesker på jorden, eller at vi kommer til å bli det. Jeg vet at det er nok ressurser til alle, men ikke når land som f.eks Norge fråtser og bruker og kaster og bruker og kaster. Nesten 3 jordkloder hadde vi trengt om alle skulle levd som oss. Vi må gjøre noe da. Jeg vet at verden er urettferdig, og at det alltid kommer til å være sånn. Men fysøren så mange forbedringer vi har gjort opp gjennom historien. På lik linje som jeg ser på europeere i middeladeren og deres levemåte som fullstendig latterlig… Og at jeg ikke kan forstå meg på at de utførte lobotomi i Norge på 70-tallet; Slik kommer de fremtidige generasjonene til å tenke om mange ting vi gjør i dag. Er ikke det litt rart å tenke på? Vanskelig å si hva, men vi er ikke feilfri enda. Det finnes alltid små (og store) ting vi kan gjøre for å gjøre verden til et litt bedre sted. Ikke bruk og kast. Selvrefleksjon og et lavere forbruk har aldri skadet en stolt nordmann.

Jeg prøver allerede å gjøre litt for miljøet. Som å slukke lys i tomme rom og kutte ned på kjøtt-og meieriinntak. Det blir en vane etterhvert. Nå har jeg bestemt meg for en ny ting jeg kan gjøre; Når jeg har lyst på noe, skal jeg skjekke om det går an å kjøpes brukt først. Jeg har nylig gått gjennomm alle klærne mine og prøvd å bare sitte igjen med ting jeg regelmessig bruker. Resten skal gi vekk til folk som trenger det, og selge bort til de som er interessert i gjenbruk eller bare vil ha noen nye klær til en billig penge. I det siste har jeg jobbet litt med en nettbutikk hvor dere kan kjøpe mange av klærne fra garderoben min. Den finner dere her. Jeg håper dere finner noe fint dere har lyst på der inne, og som dere kan kjøpe med god samvittighet. Det er lett å bestille, og den vil jevnlig bli oppdatert med nye ting.

La oss være litt miljøvennlig sammen, bli litt bedre mennesker, reflektere litt over hverdagslige valg. La oss gi oss en selv en ekte grunn til å være litt stolt. Litt etter litt.